Denne presentasjonen handler om Tysklands angrep på Sovjet under den andre verdenskrig.

2. Forsinkelsene på BALKAN førte til at angrepet på Sovjetunionen
(Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941.
Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn,
mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt.
Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De
overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok
ikke i angrepet på Leningrad.
På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå
divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land som ble
organisert i Waffen SS.

7. Tyskerne angrep med 153 divisjoner og 3 mill. mann på en front
fra Ishavet til SVARTEHAVET. Øverstkommanderende var
generalfeltmarskalk von Brauchitsch.
Hovedangrepet ble ført i tre retninger. Heeresgruppe Nord gikk
mot Leningrad, som ble omringet, Heeresgruppe Mitte gikk mot
MOSKVA og Heeresgruppe Süd under generalfeltmarskalk
GERD VON RUNDSTEDT gikk mot KIEV.
I den første fasen lå tyngdepunktet i midten. Russerne forsvarte
seg etter hvert seigt; tyskerne vant store, men ikke avgjørende
seirer.
Ved hjelp av fly- og panservåpen ble sovjetiske armeer slått i
store omringningsslag hvor tyskerne tok hundretusener av
fanger.

12. Men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at
Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en
nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne russerne overføre
reserver fra SIBIR til krigen mot tyskerne.
Juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen
og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke
ensidig å slutte VÅPENSTILLSTAND eller
SEPARATFRED.
Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og
forsyninger til Murmansk og andre havner.

15. De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var
dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg
gjeldende i de tyske rekkene.
På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk,
delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, der
Kiev ble erobret.
Hitler overtok selv ledelsen av hæren.
I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av KRIM og en
rekke store byer, bl.a. Kharkov. Men også her måtte de
vike for en sovjetisk motoffensiv.

18. Sommeren 1942 tok tyskerne igjen initiativet.
Fremstøtet gikk denne gang mot sørøst i retning av
KAUKASUS og oljekildene i Batum og BAKU.
På den venstre flanken nådde general FRIEDRICH
PAULUS og den 6. ARMÉ Volga og byen STALINGRAD.
Men tyskerne greide ikke å erobre Kaukasus og dermed
true IRAK og Iran.
Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for
Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke
langt fra KASPISKE HAV; samtidig stod general Rommel
foran Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden
av sin makt.

20. Offensiven mot Moskva kom i gang igjen i oktober, men russerne
hadde vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar, og vinteren
satte inn.
Tyskerne var ikke utrustet for et vinterfelttog. Bare mindre
avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember.
En russisk motoffensiv tvang tyskerne tilbake. Brauchitsch ønsket
RETRETT til en vinterlinje, men Hitler motsatte seg dette, og
Brauchitsch gikk av som øverstkommanderende.

27. Beleiringen av Leningrad betegner tyske og finske styrkers
beleiring av Leningrad (nåværende St. Petersburg i
Russland) under andre verdenskrig.
Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944.
Hensikten med beleiringen var ikke å tvinge frem
kapitulasjon eller å erobre byen, men å utrydde
befolkningen gjennom utsulting.
Operasjonen var en av de største enkeltstående
krigsforbrytelsene begått av den tyske hæren under
krigen. Om lag 1.1 millioner sivile sultet i hjel eller mistet
på andre måter livet som følge av beleiringen.