1. Turist i en livsfølelse.
En foredrag avholdt på Filmturismekonferansen på Lillehammer 7. februar 2012.
Hva gjør dere her? Har jeg ofte tenkt, når jeg har stått ved bagasjebåndet i den triste ankomsthallen til Berlin
Schönefeld, og sett mine landsmenn løfte av sine trillekofferter. Hvorfor er dere kommet? Og: med alle disse
bildene dere sikkert har i bakhodet, vil Berlin innfri forventningene?
Da jeg skrev Berlin. En veiviser (Spartacus forlag, 2010) i 2008, 2009, 2010, så var det ikke i mine tanker at noen
skulle få lyst til å reise til Berlin på grunn av at de hadde sett byen på film. Allikevel skriver jeg på toppen av
første kapittel:
Filmen "Himmelen over Berlin" av Wim Wenders fra 1987 åpner med at
skuespilleren Peter Falk, også kjent som Colombo, flyr inn over Berlin.
Nei, denne henvisningen til denne scenen fordi jeg skulle beskrive ulike måter den reisende kan nærme seg
Berlin på, og da først med fly, og da passet det bra å henvise til Peter Falk som ankommer Vest-Berlins gamle
hvovedflyplass Tegel. Han er på jobbreise, kan man vel si; Han skal spille inn nok en krimactionthriller fra krigens
dager på location, som det vel heter. Like før landing kikker han, og dermed også vi, ut av vinduet og hører da
Peter Falks indre stemme si: ”Berlin, Emil Jannings, Kennedy, Von Stauffenberg, hell of a guy, Tokyo, Kyoto,
Paris, London - Berlin. Før kamera panorerer ut vinduet – på himmelen over Berlin.
Det var først da jeg holdt på med den siste korrektur av boken at kom jeg over en wikipediaside om en av mine
favorittkafeer i Kreuzberg, San Remo Upflamoer ved Oberbaumbrücke, at jeg innså at noen kunne finne på å ha
interesse av et sted på grunnlag av en film. Der sto det nemlig at det er på San Remo at Matt Damon sjekker mail
i filmen ”The Bourne Supremacy”. Jeg tenkte at dette sikkert kunne ha interesse for noen, og tok det med i boken.
Jason Bourne-filmen er for meg slik Berlin ønsker å fremstå i dag. Cool, moderne, glass, stål, to skyskrapere på
Potsdamer Platz. Den ene betalt av Mercedes, den andre av Sony. O2 Arena like ved Spree. Filmpark
Babelsberg, som trekker til seg Hollywoodproduksjoner. Vesttyske politikere fra Frankfurt am Main med leilighet i
Tiergarten. Det er ikke bare overflate, dette er også Berlin. Men ved siden av dette finnes fortsatt det Berlin som vi
møter i ”Himmelen over Berlin”.
På en måte, men på en annen måte er det borte.

2. Den som kunne tenke seg å bruke Wenders film i en såkalt Locationguide ville støte på problemer av den enkle
grunn at det Berlin som er festet på film jo rett og slett ikke finnes lenger. Alt utspiller seg i Vest-Berlin, en
geografisk enhet som skulle bli avviklet to år senere. Et sted i filmen sier en av karakterene. - Berlin. Ja ja. Man
går seg i alle fall ikke bort, man ender alltid opp ved muren! Filmen handler om Berlin som en by full av engler.
Englene, anført av Damiel, spilt av Bruno Ganz, går rundt i åttitallets Berlin. De har den uvanlige egenskap at de
er i stand til å høre folks tanker, men samtidig har de det problemet at de ikke er mennesker av kjøtt og blod - de
kan altså ikke involvere seg i det som skjer, og de kan ikke endre historiens gang. De er observatører.
Filmen er i høyeste grad lokalisert i en gjenkjennbart Berlin, men den som vil lage locationguide vil slite med å
finne ut nøyaktig hvor vi er. Vi er på en sirkustomt hvor en av englene forelsker seg i en kvinnelig trapesartist.
Men hvilken sirkustomt da? Berlin er jo breddfull av sirkustomter! Vi er helt klart innom arkitekten Hans Sharouns
flotte Staatsbibliotek på Potsdamer Platz. Det finnes to-tre tydelige gjenkjennbare steder i byen, og den kanskje
mest viktigste scenen sett ut fra dagens virkelighet i Berlin, er når vi møter den nesten 90-år gamle skuespilleren
Kurt Bois i en skinnlenestol i et ingenmannsland i det som en gang var Potsdamer Platz, og han sier noe som
som at. Es kann da nicht wahr sein. Dette kan ikke være sant. Dette kan da ikke være Potsdamer Platz!
Berlin slik det var i mellomkrigstiden finnes ikke lenger. Ikke det Berlin som fantes i den kalde krigen heller - men
nettopp her ligger vel noe av selve fascinasjonen rundt Berlin som reisemål for dagens turister. Det er ikke
dagens Berlin de søker - det er noe annet noe som har vært. De nøyer seg ikke med å reise i rom, de vil reise i
tid, og hvilken by er da mer egnet til dette en Berlin,så breddfull av historie over alt at det knapt nok er til å holde
ut. Det er litt sånn: Reis til Berlin og bli historisk du også! Da noen idèhistorikere i tidsskriftet Arr skulle lage
temanummer om Berlin, så var det en av dem som sammenlignet byen med en palimpsest - altså en

3. pergamentrull, som har den kvaliteten at den blir brukt flere ganger, men at avtrykket av det som er skrevet
tidligere hele tiden forblir synlig, selv om det kommer nye overskrivninger.
Sett i dette perspektivet så kan vi også si at Peter Falk alias Colombo er et typisk eksempel på en reisende i tid
like mye som rom, i sine tanker oppretter han et historisk rom. (Von Stauffenberg. What a guy!) Hva skal han i
Berlin? Jo han skal spille inn en krim som utspiller seg under den andre verdenskrig i autentiske ruiner.
Da doktoranden Stefan Siehl leverte inn sin avhandling med tittelen ”Filme, die beflügeln. Einflüsse auf Filmeen
1
auf die Reisemotivation, Raumwahrnehmung und Imagebildung ” *(Filmer som gir vinger. Om hvordan filmer
påvirker reisemotivasjon, Romfølelse og billeddannelse), så kom han innledningsvis med fire hypoteser for
hvordan filmer påvirket turistene:
1. Filmer har større påvirkning på reisemotivasjonen til tilskuere enn reiseguider og andre trykte fortellinger.
Filmer får folk ut på vingene i bokstavelig forstand.
2. Bilder og innhold, som blir formidlet gjennom filmer, påvirker turisten i hennes eller hans måte å forholde seg til
innspillingssteder på.
3. Selv filmproduksjoner, som ligger flere årtier tilbake kan påvirke imaget til et innspillingsted over lengre tid, noe
som fordrer god planlegging!
4. Hvis reiseindustrien og filmindustrien jobber tettere sammen kan turistisk utvikling bli forutsett og påvirket
positivt.
De kunstneriske dilemmaene knyttet til punkt fire vet jeg at dere skal diskutere senere i dag med ”Lilyhammer”
som case. Når det gjelder punkt tre, altså dette at filmproduksjoner som ligger flere tiår tilbake i tid kan påvirke
imaget til et innspillingssted:
Det tror jeg på.
I forrige uke var jeg på Nordstrand videregående skole, og snakket med elever som hadde fått i oppgave å selge
Berlin som attraktivt reisemål. I spørsmålsrunden som fulgte spør første en mørkhudet oslogutt om det var
nazister i Berlin, og jeg svarte da at det var det sikkert, men at jeg aldri hadde møtt noen. Derimot hadde jeg møtt
opp til flere lesbiske punkere med rosa hår på moped. Så var det en annen som spurte hvor Hitlers bunker lå, og
det var vel da jeg forstår hvilke utfordringer tysk turistbyrå i Oslo har når de skal selge Tyskland som reisemål.
1
Avnhandlingen finnes tilgjengelig i fulltekst på internett.

4. Filmen Der Untergang, som i likhet med Himmelen over Berlin har skuespilleren Bruno Ganz i hovedrollen, er
med å holde den verdensomspennende nazifascinasjonen i live, ikke minst fordi filmen var såpass kunstnerisk
vellykket. Bunkeren ble liksom levende igjen, og kan sikkert forlede noen til å tro at det fortsatt er mulig å gå på
sightseeing i Hitlers bunker i Berlin. Det kan man ikke, den er for lengst sprengt istykker og fylt igjen.
Horror-turismen lever i beste velgående, uansett hvor mye Berlins turistsjef vil å legge vekt på at Berlin er så mye
mer enn spennende minnesmerker over Holocaust, berlinmuren og Stasi og Checkpoint Charlie. Bunkeren som
ikke lenger finnes er det mest populære turistmålet i byen med den ikke lenger eksisterende berlinmuren hakk i
hel. .
Alltid skal Berlin stå for noe, representere noe annet på film, sukker den berlinske dagsavisen Morgenpost har
forsøkt å sortere litt i hva Berlin representerer på film.
Berlin er selve symbolet for høyt tempo og raske skift - som i Tom Tykwers ” Løp, Lola løp”.
Berlin er rytme, hevder Berliner Morgenpost og henviser til ”Berlin en storbysymfoni”. Den har vært et symbol på
oppbrudd i de såkalte Trümmerfilme, ruinfilmer, og stagnasjon som i de de mange berlinmurfilmene, og Stasi-
oppgjør, som i De andres liv, og til sist som åsted for DDR-nostalgi - i ”Goodbye Lenin”.

5. Til sammen utgjør disse filmene en mosaikk av forforståelse til sammen utgjør en fortelling som er
spennende for å en reisende og ta del i!
Er det det fortellinger dere søker, når dere velter ut av flyet på Berlin Schönefeld, kjære medreisende?
Opplevelse? Kontakt? Mening? En sammenheng som er større enn oss selv?
På den årstiden her, når det så kalt som nå, da er det venterommene som befinner seg på S-bane perrongene
virkelig trer i kraft. De kan se litt triste ut på utsiden, men de er veldig lune på innsiden og stemningen er ofte

6. avslappet og god. Dette er den første anledningen den reisende har til å bli kjent med andre reisende, eller
kanskje enda mer sannsynlig, noen som bor i byen. Vil du våge å ta et initiativ på stotrende tysk?
Turisten kan enten velge å gå litt som et spøkelse eller en engel gjennom byen uten riktig å ta del i det som skjer.
Det er slik forfatteren Dag Solstad beveger seg i Berlin i romanen 16.07.41, før han reiser til Lillehammer for å
holde foredrag, ja det var vel ikke her på Høyskolen, det var på Nansenskolen. Eller så kan jo englene velge å
involvere seg i byen og dens mennesker på et eller annet nivå. Og nå er jeg kommet frem til det jeg tror turisten
søker i Berlin, eller hvor det nå skulle være. Man er turist i en livsfølelse. Kanskje er det slik at englene i himmelen
over Berlin er metaforer for turistene som først kommer som observatører før de kaster av seg vingene og
forsvinner inn i byen.
Som en motsetning har vi da Matt Damons Jason Bourne, hvor byen bare er en kulisse, og menneskene bare
statister. Hvor han er er egentlig ikke vesentlig. Her handler det mer om å komme fra byen i live.
Englene i Himmelen over Berlin velger å bli en aktiv del av den byen de er kommet til. Peter Falk er også, viser
det seg en frafallen engel, som valgte bort det evige livet mot smaken av kaffe fra en aviskiosk i Berlin. Eller
smaken av vodka i en gammel ballsal.
Hvem ville ikke, som Damiel, valgt bort det evige livet for å være tilstede i dette Ballhauset, hvor en purung Nick
Cave spiller i Himmelen over Berlin?
Da jeg begynte å studere tysk på universitetet på tross av at jeg nesten strøk i faget på videregående, så hadde
det å gjøre med at jeg hadde sett Tyskland på film. En høst helt tidlig på nittitallet satt jeg hver torsdag kveld og
så på tv-serien Den andre heimen (Zweite Heimat) av Edgar Reitz. Serien skildrer noen unge mennesker som
kommer til München for å begynne på musikkhøyskole. Herman og Clarissa er helt kompromissløse på vegne av
den moderne kunstmusikken. På samme måte oppfattet jeg at Edgar Reitz var helt kompromissløs i sitt filmatiske
uttrykk.
Like etter skrev jeg meg inn på tysk grunnfag ved universitetet i Oslo.
Det er noe trivielt over å snakke om dette, men jeg tror det er mange som har en skjellsettende filmopplevelse
som blir definerende for hvilke veivalg vi tar. Jeg vil tilføye at jeg aldri har følt noen trang til å reise til München,
hvor filmen utspiller seg. Jeg føler ikke noe behov for å være filmturist i München, jeg er filmturist i et språk og i et
kunstsyn, i en fortelling om hvordan man skal være menneske i verden.
Og jeg tror det er mange som har det som meg.
Takk for oppmerksomheten!